Entercard-dommen – hvorfor Høyesterett ikke lempet ansvaret

Dette er en allmenn forklaring av en rettsavgjørelse, ikke juridisk rådgivning. Trenger du hjelp med din egen sak, kontakt en advokat.

Høyesterett har avgjort at en mann som ga sin ekssamboer tilgang til BankID-en sin, må dekke hele tapet en bank ble påført da hun brukte tilgangen til å ta opp lån i hans navn ( HR-2026-1359-A , avsagt 17. juni 2026). Avgjørelsen er enstemmig, og den rekker lenger enn den ene saken: den fastslår hvor mye en BankID-innehaver må tåle av kontroll og mistanke for å slippe ansvar, og hvorfor tilliten til hele BankID-systemet veier tyngre enn hans egen livssituasjon.

Saksforhold

Våren 2017 ba mannen, en selvstendig næringsdrivende snekker, sin ekssamboer om hjelp til regninger og bankoverføringer. Han var sliten og deprimert, og overlot henne BankID-brikken, passordet og personnummeret sitt, i tillegg til tilgang til datamaskinen og e-posten. I mer enn tre år kontrollerte han verken bankkonto, selvangivelse eller post.

I den perioden søkte ekssamboeren, stort sett uten hans viten, om forbrukslån for til sammen 11,6 millioner kroner i hans navn. 1,28 millioner kroner ble innvilget fra flere kredittytere. Hun ble senere dømt for grovt bedrageri av beløpet og identitetskrenkelse.

Ett av lånene kom fra Entercard. Selskapet mottok søknaden 16. juli 2018, gjennomførte kredittsjekk og kontrollerte kontonummeret, og sendte lånetilbud til mannens registrerte e-postadresse samme dag. En uke senere signerte ekssamboeren tilbudet med hans BankID, og 455 000 kroner ble utbetalt til hans konto. Mannen oppdaget lånene først i september 2020, tre år etter at han ga fra seg BankID-en.

Tingretten dømte ham til å betale 100 000 kroner av gjelden og lempet resten. Lagmannsretten var uenig og dømte ham til å betale fullt beløp, drøyt 457 000 kroner med renter. Høyesterett stadfester det.

Det avgjørende

Det avgjørende var ikke hvor vanskelig situasjonen hans var. Ifølge lagmannsrettens bevisvurdering, som Høyesterett legger til grunn, er mannen «100 % sykmeldt» og fremstår som «dypt deprimert». Det avgjørende var at han i over tre år aldri fulgte med på egen økonomi, til tross for at han visste ekssamboeren tidligere hadde hatt problemer med pengespill. Høyesterett kaller det i det minste et grovt brudd på aktsomhetsplikten.

Banken, derimot, hadde gjort det forarbeidene til finansavtaleloven trekker frem som forsvarlig kontroll: kredittsjekk, oppslag i konto- og adresseringsregisteret, og lånetilbud sendt til registrert e-post. Høyesterett finner ingen grunn til å kreve mer av Entercard, og avviser også at banken skal ha medvirket til tapet – den spilte «en perifer rolle i årsaksbildet», skriver retten.

Hvorfor det rekker lenger

Saken angår langt flere enn disse to partene, av to grunner.

Den ene er tidsmessig. Finansavtaleloven av 2020 gir forbrukere en klarere grense for eget ansvar ved BankID-misbruk: ved grov uaktsomhet skal egenandelen normalt ikke overstige 12 000 kroner, jf. § 3-20. Loven trådte i kraft 1. januar 2023, etter at mannens lån ble tatt opp i 2018. Høyesterett slår fast at bestemmelsen ikke gjelder eldre avtaler, fordi den bygger på plikter loven selv sier bare gjelder fremover i tid, og fordi § 3-20 ikke er en videreføring av tidligere rett, men en ny regel. Alle uoppgjorte BankID-tvister om lån fra før 2023 må dermed vurderes etter de eldre, strengere reglene, uten den beløpsgrensen loven ellers gir forbrukeren.

Den andre er prinsipiell. Da Høyesterett begrunner hvorfor den ikke lemper ansvaret, henter den argumentet fra noe større enn denne saken:

Sterke preventive hensyn taler derfor mot lemping.

Begrunnelsen er at BankID og lignende elektroniske id-løsninger er blitt en grunnleggende del av norsk økonomi og forvaltning, og at den tilliten bare kan opprettholdes hvis den som gir fra seg enekontrollen over sin egen BankID, selv bærer risikoen. Med det bygger dommen videre på aktsomhetsnormen fra den såkalte Brabank-dommen fra 2020 (HR-2020-2021-A) – og strammer den til for tilfeller der innehaveren både deler BankID-en og lar være å følge med i årevis etterpå. At bransjeorganisasjonen Finans Norge fikk innvilget å inngi skriftlig innlegg i saken, og at ingen av partene fikk tilkjent sakskostnader fordi saken reiste «prinsipielle spørsmål» av allmenn interesse, er begge tegn på at Høyesterett selv så avgjørelsen som mer enn en tvist om ett lån.

Uenigheten

Ikke alle jurister mener avveiningen ble riktig. Tolv jurister og fagfolk, med UiO-professor Marte Eidsand Kjørven i spissen, har offentlig kritisert dommen for å se bort fra at nasjonale undersøkelser viser at en femtedel av Norges befolkning deler BankID med noen. De peker også på en eldre høyesterettsdom, Rt. 2004 s. 165, der en ung mann som var strafferettslig dømt for å ha tent på et eldresenter, fikk erstatningsansvaret lempet med 50 prosent – og stiller spørsmål ved at mannen i denne saken, som selv var offer for en identitetskrenkelse og ikke straffedømt for noe, ikke fikk noen lemping i det hele tatt.

Advokat Svein Kjetil Stallemo har tilbakevist kritikken. Han mener den treffer dårlig, fordi ansvarsgrunnlaget her bygger på at mannen ga fra seg kontrollen over BankID-en sin og siden lot være å følge opp i over tre år, ikke bare delte den en enkelt gang uaktsomt.

Det som står igjen

Etter dommen står det igjen en skarpere norm for alle som trenger hjelp fra andre med BankID: en fullmakt til å disponere kontoen er lovlig og trygg, mens selve BankID-en – kode, passord og personnummer – ikke skal deles, uansett hvor gode grunnene er. Hvor mye rom det er for unntak når hjelpebehovet er reelt og alternativene få, er nettopp det spørsmålet kritikerne mener dommen svarer for strengt på.