Dette er en allmenn forklaring av en rettsavgjørelse, ikke juridisk rådgivning. Trenger du hjelp med din egen sak, kontakt en advokat.
Høyesterett har avgjort at en fornærmet i en straffesak ikke har en ubetinget rett til å bli varslet før retten tar stilling til om politiet kan få utlevert hans egne telefondata. Kjennelsen – altså en avgjørelse om saksbehandlingen, ikke om skyld i brannstiftelsessaken – opphever en avgjørelse fra Eidsivating lagmannsrett, som hadde krevd at mannen fikk uttale seg før spørsmålet kunne avgjøres.
Bakgrunnen er en brannstiftelsessak. Natt til 17. februar 2026 ble noe som trolig var en molotovcocktail, kastet mot inngangsdøren til boligen der mannen – kalt A i avgjørelsen – bor sammen med moren og to søstre. Politiet ville ha tilgang til trafikkdataene fra telefonen hans, altså opplysninger om hvem han har ringt, hvor lenge, og hvilke basestasjoner telefonen har vært koblet til, for å kartlegge mulige konfliktlinjer bak hendelsen. A hadde ikke gitt politiet en fullstendig forklaring.
Slike data er taushetsbelagt etter ekomloven § 3-10, og myndigheten til å oppheve taushetsplikten ligger hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Nkom avslo 10. mars å gjøre det:
«Etter en helhetsvurdering finner Nkom at det er urimelig overfor den fornærmede å gi fritak fra taushetsplikten.»
To dager senere avslo også Romerike og Glåmdal tingrett politiets krav om utleveringspålegg, jf. straffeprosessloven § 210 og § 118. Tingretten mente hensynet til taushetsplikten veide tyngre enn sakens opplysning.
Påtalemyndigheten anket til Eidsivating lagmannsrett. På det tidspunktet var A ikke informert om saken i det hele tatt. Under dissens forkastet lagmannsretten anken: flertallet mente den ikke kunne prøves uten at A – som taushetsplikten skal beskytte – først fikk mulighet til å uttale seg, altså til kontradiksjon. Mindretallet mente det motsatte: at den som taushetsplikten beskytter, ikke skal ha partsstilling i en sak om utleveringspålegg. Fordi påtalemyndigheten hadde varslet at de ville trekke kravet dersom A ble gjort til part, forkastet flertallet anken uten å gjøre ham til part. Slik fikk påtalemyndigheten i stedet anke selve kjennelsen videre, og spørsmålet om varslingsplikt havnet hos Høyesterett.
Det avgjørende for Høyesterett var et grunntrekk ved bruk av tvangsmidler, altså inngripende etterforskningsskritt som ransaking, beslag og utleveringspålegg: verken mistenkte, siktede, fornærmede eller andre vitner varsles på forhånd når retten skal ta stilling til dem, nettopp fordi et forhåndsvarsel kan ødelegge formålet med etterforskningen. Loven krever riktignok at Nkoms redegjørelse skal «meddeles partene» før retten avgjør spørsmålet om taushetsplikt, jf. straffeprosessloven § 118 andre ledd. Høyesterett kom likevel til at denne regelen må leses sammen med straffeprosesslovens egne innsynsregler, ikke som en selvstendig og ubetinget varslingsrett. Under etterforskningen kan innsyn nektes så langt det ville skade den, jf. §§ 242, 242 a, 264 og 264 a – og det er disse reglene, ikke § 118 alene, som avgjør om og når fornærmede skal informeres.
Lagmannsrettens flertall hadde lagt til grunn at fornærmede har en ubetinget rett til å bli meddelt Nkoms redegjørelse. Det avviste Høyesterett:
«Jeg forstår lagmannsrettens flertall slik at de mener fornærmede har en absolutt rett til å bli meddelt Nkoms redegjørelse, og at det ikke er rom for unntak av hensyn til etterforskningen. Dette er feil lovforståelse.»
Høyesterett vurderte også forholdet til Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 om retten til privatliv, og fant at regelverket for utleveringspålegg oppfyller kravene der. Begrunnelsen var at et slikt pålegg som hovedregel må besluttes av domstolen, at Nkom fører en uavhengig kontroll i forkant, og at den som rammes, kan anke kjennelsen i etterkant.
Løsningen gjelder etterforskningsstadiet. Under selve hovedforhandlingen, når etterforskningen normalt er avsluttet, skriver Høyesterett at grunnleggende krav til kontradiksjon likevel gjelder. Og om EUs personvernregler for politisaker stiller andre krav til varsling, tok retten ikke stilling til – spørsmålet var ikke prosedert. Praktisk betyr kjennelsen at Eidsivating lagmannsrett nå må behandle den opprinnelige anken på nytt, uten at A har krav på å bli hørt før den avgjøres. I mellomtiden har politiet selv gitt A innsyn i saken, og han har fått advokat.
Kilder
Høyesteretts kjennelse HR-2026-1422-A (24. juni 2026) – domstol.no
Avgjørelser 2026, Høyesterett straff – domstol.no
Kilde: Høyesteretts kjennelse HR-2026-1422-A – domstol.no
Laget med KI, etterprøvd mot kildene over før publisering.
Ingen kommentarer ennå