Dom eller kjennelse – hvorfor retten skiller mellom dem

Dette er en allmenn forklaring av en rettsavgjørelse, ikke juridisk rådgivning. Trenger du hjelp med din egen sak, kontakt en advokat.

Kravet, eller alt rundt kravet

Loven trekker grensen enkelt, selv om den sjelden føles slik i praksis. En dom avgjør det kravet saken faktisk gjelder: skal den tiltalte dømmes eller frifinnes, skal saksøkte betale, står kontrakten seg. En kjennelse avgjør nesten alt annet en domstol må ta stilling til underveis – om saken i det hele tatt skal behandles, om et bevis kan brukes, om en tidligere kjennelse skal overprøves.

I sivile saker står skillet rett i loven. Tvisteloven § 19-1 sier at dom brukes til å avgjøre «krav som er tvistegjenstand i søksmål». Kjennelse brukes i stedet når retten avviser saken fordi vilkårene mangler, når den hever saken uten å ta stilling til realiteten, når den avgjør tvist om bevis, eller når den avgjør en anke over en kjennelse eller beslutning. En tredje kategori, beslutning, er det som blir igjen: saksbehandling loven ikke krever kjennelse for, og spørsmålet om en anke skal slippes gjennom. En beslutning om å utsette et rettsmøte, eller om hvordan bevis skal legges fram for retten, hører typisk hjemme her – den daglige driften av saken, ikke en avgjørelse av et rettslig spørsmål.

I straffesaker heter det litt annerledes, men prinsippet er det samme. Straffeprosessloven § 30 definerer dom som «de beslutninger av retten som domfeller eller frifinner siktede, eller som for øvrig helt eller delvis avgjør det krav saken gjelder». Alt annet retten avgjør, er en kjennelse «når loven kaller dem så, eller når de avslutter saken eller en selvstendig del av den».

Samme sak, to avgjørelser

Tenk deg en straffesak der forsvareren mener tiltalen er for uklar til å behandles. Er retten enig, avviser den saken – det er en kjennelse, for skyldspørsmålet er aldri vurdert. Er retten uenig, går saken videre til hovedforhandling – selve rettsmøtet der bevisene føres – og ender med dom: domfellelse eller frifinnelse. Samme sak kan altså få begge typer avgjørelser, avhengig av hva retten faktisk tar stilling til.

Formen har også en praktisk side. Domstol.no skriver at en dom normalt skal avsies innen to uker etter at rettsmøtet er avsluttet. Kjennelser og beslutninger, som ofte kommer løpende mens saken pågår, har ikke den samme faste fristen.

Hvorfor det har noe å si for anken

Forskjellen er ikke pedanteri – den styrer hvordan avgjørelsen kan angripes videre. En anke over en dom avgjøres normalt ved muntlig ankeforhandling, der lagmannsretten hører saken på nytt, jf. tvisteloven § 29-16 . En anke over en kjennelse eller beslutning avgjøres derimot normalt etter skriftlig behandling; muntlig forhandling holdes bare når hensynet til en forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det, jf. tvisteloven § 29-15 . En kjennelse om at et bevis ikke kan føres, får dermed en raskere og enklere overprøving enn selve dommen den til slutt munner ut i.

Det gjelder også når retten tar feil av formen. Kaller retten en avgjørelse kjennelse når loven egentlig krever dom – eller omvendt – er det ikke avgjørende i seg selv. Tvisteloven § 19-1 fjerde ledd slår fast: «At en avgjørelse er truffet i uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving.» Ankeinstansen forholder seg til reglene for riktig avgjørelsestype, ikke til etiketten retten satte på den. Det er innholdet, ikke stempelet, som bestemmer hvordan saken går videre.

Så neste gang en nyhetssak omtaler at retten «avviste» eller «nektet fremmet» en anke, er det som regel en kjennelse du leser om – ikke en dom. Saken er ikke avgjort på realiteten. Den er bare ikke sluppet inn.